Tekst: Ruben og Sara van Dijk
Foto: hele teamet
Hei!
Jeg (Ruben van Dijk) og kona mi (Sara Mathea van Dijk) var 4.-8. april med på tur til Øst-Finnmark med et team fra “Sett og Hørt”, ledet av Svein-Kåre Dahl. Det hele startet med en direkte invitasjon fra Svein-Kåre, som kjente at Gud ledet han til å spørre oss med på denne turen. Min første reaksjon var veldig todelt da det virket spennende, men jeg hadde egentlig ikke tid. (Jeg holdt nemlig på å skrive master og følte jeg allerede lå ganske langt etter.) Men vi ba om at Gud skulle lede oss og gi oss bekreftelse på hva Han ville vi skulle gjøre. Lang historie kort; vi fikk fred for å dra, så vi takket ja til invitasjonen, og hev oss ut på dette Finnmarks-eventyret vi sent vil glemme!
Turen startet natt til 4. april (med bil til Gardemoen og fly opp til Kirkenes). Det ble en lang reise med lite søvn, men stemningen var god og det var en fin mulighet for temaet å bli bedre kjent. Da vi landet i Kirkenes ble vi mottatt av den hyggelige lokale pastoren i Smyrna Kirkenes, Georg, som var med oss hele oppholdet i Nord. Etter å ha hentet litt utstyr i Smyrna kjørte vi til basen vår for de neste dagene; Menighetshuset i Varangerbotn. Fra Varangerbotn dro vi ut på mye forskjellig, og vi fikk til og med besøke sauebonden i Varangerbotn, der vi fikk servert tidenes kjøttsuppe til middag den første dagen. Etter den nydelige middagen bar turen over til DFEF Betania i Vestre Jakobselv hvor Svein-Kåre talte og vi som team delte vitnesbyrd, sang og betjente i forbønn. Tross lite søvn på vår side, ble det et sterkt møte med et merkbart gudsnærvær og godt med folk som var tydelig sultne på mer av Gud. Denne kvelden fikk vi også se nydelig nordlys som danset over himmelen, og for flere av oss var dette første gang.
Vi bare kom framfor Gud i bønn, uten agenda, uten noen liste med krav til Ham, og vi lot Han få være Gud – og Han selv møtte oss! Og dette la virkelig et godt fundament for resten av turen!
Ruben Van dijk
Det var spesielt én samling i løpet av turen som jeg tror var med på å prege hele resten av turen.
Fredag morgenen etter frokost, foreslo nemlig Svein-Kåre å ha en liten bønn- og lovsangstund for å koble oss på Guds hjerte. Jeg (Ruben) startet bare med å lede i noen lovsanger på pianoet og etter hvert fikk Svein-Kåre en ny innskytelse. Han dro fram en stol, satt den midt på gulvet og sa at den som ville ha forbønn kunne sette seg i den. Det tok ikke mange sekund før første mann satt i stolen og hele gjengen ba for han. Jeg fortsatte først bare å spille litt videre, men ganske fort kjente jeg at Den Hellige Ånd la en profetisk sang på hjertet mitt til den som satt i stolen. Etter jeg delte det jeg hadde fått, ba gjengen videre, også var det nestemann sin tur. Det kom ikke noen flere profetiske sanger, men nå var det mange som fikk profetiske ord, ble minnet om bibeltekster og andre oppmuntringer til dem som satte seg i ¨bønnestolen¨.
Hele denne stunden var fylt av Den Hellige Ånd. Gud talte til og gjennom oss, og alt var preget av kjærlighet til Gud og hverandre. Når det var min tur til å bli bedt for kom jeg ikke på noen spesifikke bønnebehov, men Gud visste nøyaktig hva jeg trengte der og da – for alle bønnene som ble bedt og ord jeg fikk, var rett inn i livet mitt. Jeg tror jeg snakker for de fleste av oss når jeg sier at Gud virkelig utrustet og fylte oss på denne samlingen og gav oss en forsmak for resten av turen.
Denne «lille bønn- & lovsangsstunden» varte altså i et par timer, og jeg må si jeg ble overrasket. Ikke fordi det varte så lenge, eller fordi Gud talte så mye gjennom profetiske ord og bønner, men for hvor lett og naturlig det profetiske var og hvor tydelig den Hellige Ånd ledet oss. Jeg ble overrasket over hvor lett alle i teamet koblet seg på Gud og overgav seg til Han, og gav Han rom til å gjøre det Han ville. Vi bare kom framfor Gud i bønn, uten agenda, uten noen liste med krav til Ham, og vi lot Han få være Gud – og Han selv møtte oss! Og dette la virkelig et godt fundament for resten av turen!
Etter denne oppløftende samlingen på fredagen, dro vi til Vadsø og fikk på ¨gudfeldig¨ vis komme inn i Vadsø kirke på omvisning, og fikk be for og salve både kirka og ei som jobbet der. På kvelden delte teamet seg i to. Tre av oss deltok på ungdomssamling i Vadsø hvor vi holdt en liten andakt, sang, lekte og bygde relasjoner. Resten av temaet deltok på møte på misjonssenteret i Vestre Jakobselv med sang og vitnesbyrd.
Som nevnt reiste vi som et team.
Dette teamet bestod av forskjellige folk som hadde meldt seg til å være med på turen. Hverken kona mi eller jeg kjente de andre på teamet særlig godt fra før. Allikevel ble vi veldig fort kjent og ble en sammensveiset gjeng. Jeg tror at denne enheten vi fikk oppleve er rotfestet i at vi ikke hadde noen annen agende enn å gjøre det Gud ville, og å være redskaper for Ham. Alle var innforstått med at vi ikke kan bære frukt i oss selv, og at vi er helt avhengig av at Den Hellige Ånd leder oss og åpenbarer Jesus både for og gjennom oss. Vi kjente en stor begeistring i teamet for hver ting Gud gjorde i løpet av turen, og for hver gang vi kjente Guds ledelse fikk vi også en større forventning til Ham. Denne enheten og erfaringen av å sammen være Kristi kropp, der våre personlige gaver og utrustninger utfylte hverandre, tror jeg har vært noe av det mest spesielle med hele turen. På tross av ulike kirkebakgrunner og tradisjoner, holdt vi blikket festet på Jesus og på det Han var opptatt av – nemlig å møte mennesker gjennom oss.
Reisebrevet fortsetter under galleriet
Tre kristne gutter fra militærbasen i Krikenes koblet seg også på teamet fredag kveld og var med oss hele lørdagen, først på evangelisering i Tana (mens tre av oss var så heldige å få være med ut på vidda på snøscooter-tur, is-fiske og grilling) og deretter på bønn- og lovsangsmøte i Pinsemenigheten i Tana lørdag kveld. Med disse guttene på teamet ble vi et fullt lovsangsteam, noe vi fort skjønte var et sjeldent syn i Finnmark. Vi fikk derimot ikke øvd sammen på forhånd og fikk så vidt snakket gjennom hvilke sanger vi skulle ha, men det var ikke noe problem for Den Hellige Ånd. Vi erfarte at Han ledet oss fra sang til sang og til og med inn i litt spontan tilbedelse. Vi holdt på i ca. 3 timer(!) og tilbedelsen til de nordnorske kristne var fortsatt like inderlig. (Hadde det ikke vært for at vi skulle evangelisere i nabo-baren etter møtet hadde vi sikkert holdt på enda lenger!) På dette møtet ble det også bedt mye, både av oss i teamet og av innbyggerne i Tana selv, som var samlet i Pinsemenigheten denne kvelden. De i teamet som ikke var med i lovsangsteamet betjente også i forbønn for diverse behov – og flere ble sterkt berørt og helbredet.
Hovedoppgaven til kona mi og meg for turen var å lede lovsang, og vi merket ganske fort hvor mye lovsang, og spesielt «live» lovsang betydde for de kristne i Nord – noe som ble særlig tydelig på dette bønn- og lovsangsmøtet i Tana. Men det å lede lovsang var ikke vår eneste oppgave. Alle som var med på turen fikk også andre oppgaver, alt ifra praktiske ting som å dekke bord til frokost, til litt mer «åndelige saker» som å dele et dagens ord. Det å dele dagens ord kunne for eksempel være å lese et utdrag fra Bibelen og dele noen tanker rundt det – en veldig overkommelig og lavterskel måte å øve seg på å la Gud snakke gjennom en. En annen oppgave som alle i teamet fikk var (for)bønn. Alt vi gjorde ila turen var gjennomsyret av bønn. Vi ba for hverandre, for de kristne, for de unådde, for kirkene vi kom forbi, for legedom for syke og for at Guds merkbare nærvær skulle fylle stedene vi var på.
På søndag formiddag pakket vi oss ut av menighetshuset i Varangerbotn og reiste tilbake til Tana hvor vi hadde familiegudstjeneste i Pinsemenigheten. Det ble fullt hus, og vi hadde en lek med dem, delte flere vitnesbyrd, hadde mye lovsang og Sara (kona) talte. I ettermøtet fortsatte vi å tilbe og flere ble også salvet og bedt for og fikk personlige møter med Gud. Etter møtet spiste vi pizza (deriblant reinsdyrpizza!) med pastorfamilien i menigheten. Deretter kjørte vi tilbake til Smyrna i Kirkenes hvor vi skulle delta på enda ett møte på kvelden, som også ble utrolig strekt – tross at vi alle kjente oss ganske slitne. Her fikk vi erfare hvordan Guds kraft fullendes i svakhet.
Etter en god natt søvn hadde vi nå hele mandagen åpen, før vi skulle begi oss ut på hjemreisen utpå ettermiddagen. Dette ble en ordentlig turistdag hvor vi blant annet kjørte til den Russiske grensa, besøkte Snøhotellet i Kirkenes og spiste på det som var kåret til Kirkenes´ beste restaurant.
Hvis jeg skulle skrevet ned alle tilfellene der vi i teamet erfarte å gå i ferdiglagte gjerninger i løpet av turen, hadde dette blitt en masteravhandling, så jeg får bare oppsummere med at Gud ledet oss klart og tydelig. Han var nær og klart «synlig» i alt vi gjorde, gjennom alt ifra bønn for- og salvelse av kirker, til møter med enkeltpersoner, til samtaler innad i teamet og de arrangerte møtene vi deltok i.
Denne naturlige vandringen sammen med Gud og dette livet delt med andre kristne var ganske nytt for meg og veldig trosstyrkene for min del. Både kona og jeg er ubeskrivelig takknemlig for at vi ble velsignet med denne muligheten til å bli med til Finnmark med Sett og Hørt. Vi kan virkelig anbefale på det sterkeste å bli med på en slik team-tur!